mandag den 18. august 2014

Mit navn er Mie og jeg er 31 år, gift med Thomas og sammen har vi Ella på 11 mdr. Jeg er uddannet pædagog og har arbejdet tre år i vuggestue, inden jeg gik på barsel med Ella. 
Jeg har hele tiden vidst, at jeg ikke skulle tilbage til min arbejdsplads efter endt barsel, men at jeg skulle blive hjemme med Ella lå bestemt ikke i kortene fra start. 
Jeg ville finde en ny institution tættere på vores hjem og som ikke var en fuldtidsstilling. Det var planen. Halvvejs inde i min barsel gør en bekendt mig opmærksom på muligheden for, at passe eget barn i privat dagpleje, hvis det skulle ske, at jeg ikke kunne finde et job som jeg kunne springe fra barsel lige ind i. Jeg begyndte, at undersøge muligheden og har siden hen spurgt mig selv et utal af gange; Hvorfor kom du ikke selv på den ide?? Og så er det jeg tænker, at jeg bare har ladet mig følge med strømmen. Ikke stillet mig kritisk eller undrende overfor hvorfor, eller om min datter skulle i institution....For sådan er det jo bare. Sådan gør alle jo. Men hvorfor egentlig? Det er blevet så normalt, at alle i min omgangskreds helt naturligt har spurgt "hvornår skal Ella starte i vuggestue?" Men jeg er så glad for min beslutning og glæder mig sådan til at komme i gang.
Jeg havde ikke opsagt min gamle stilling, så mens min mand har haft 10 ugers barsel har jeg været tilbage i vuggestuen, på et kort visit. Og det har kun bekræftet mig yderligere i min beslutning. Hverdagen i en dansk vuggestue er ikke noget jeg vil byde min 1 årige datter. Der er simpelthen for mange børn, på for lidt plads og for få voksne. Jeg føler på ingen måde, at jeg kan varetage alle børnenes individuelle behov uden, at tage tid fra et andet barn, som også har brug for min hjælp på samme tidspunkt... 
Så nu starter jeg op som privat dagplejer og skal passe Ella og Elin. Jeg glæder mig, men er samtidig meget spændt og nervøs. Kan de to piger enes? Kan Ella dele hendes mor? Kan jeg få dagene til at gå? Kan jeg møde nogle andre søde hjemmemødre?....
I hører fra mig igen, når jeg er kommet rigtigt igang med ordningen!!!

søndag den 10. august 2014

Et lite glimt inn i vår hverdag



Vi våkner opp en mandag morgen til fuglekvitter utenfor vinduet, og skinnende sol. Dette blir en herlig dag selv om jeg er trøtt og egentlig godt kunne sovet i noen minutter, nei, noen timer mer. Soufian er, som vanlig, full av liv og babler i vei. Ganske så opplagt til å være et barn som våkner så mange ganger i løpet av natten. Han sklir ned av sengen før jeg rekker å fange han, og går med bestemte skritt ut av soverommet og inn til stuen. Han har et godt grep rundt bamses ører, for han skal selvfølgelig også med overalt. 

Jeg ler av måten han går på, og den tunge bleien som rekker nesten helt ned på gulvet. Tenk bare så heldig man er som får lov til å være sammen med sitt barn hele dagen, en stressfri hverdag. Ingen buss man skal rekke, og arbeid man skal møte opp til til tiden. Ingen ”all nighter” hvor man har laget planer og skrevet ned observasjoner av barna, fordi man ikke rakk å gjøre det på jobben dagen før. Bare en helt normal, stressfri og rolig hverdag.

Jeg reiser meg opp og går etter lukta. ”Ååååååh, den var virkelig baaaaaad”, sier jeg til Soufian og undrer meg egentlig over at det i det hele tatt er mer plass i den bleia. Soufian protesterer, som vanlig, i det jeg løfter han opp og fører han tilbake inn til soverommet. Det blir en kamp og få ham til å ligge på pusleputen, som vanlig, for Soufian har ikke tid til å ligge stille. Har ikke tid til å skiftes. Alt er så utrolig spennende, og han har ingen tid å miste. Tvert i mot, han skal undersøke alt og suger til seg alt hva som kan suges kan. Jeg elsker denne nysgjerrigheten, denne rastløsheten og ikke minst hans ønske (les krav) om ”akkurat nå” enn senere. Det er en ren velsignelse å ta del i hans utvikling, og å være den som ser og hører alt. Ikke den som står klar i gangen når et barn blir hentet, for å fortelle vedkommende at X tok sine første skritt, eller at X sa sitt første ord. Dette er ingen kritikk til de som velger å sende sine barn på institusjon, eller ikke har muligheten til å gjøre det av økonomiske grunner. Jeg er bare glad for at jeg nå står i gangen for å fortelle min mann at vår sønn tok sine første skritt, og at han sa sitt første ord da han stod foran ytterdøren, pekte og sa ”Der!”.