Vi våkner opp en mandag morgen til fuglekvitter utenfor
vinduet, og skinnende sol. Dette blir en herlig dag selv om jeg er trøtt og
egentlig godt kunne sovet i noen minutter, nei, noen timer mer. Soufian er, som
vanlig, full av liv og babler i vei. Ganske så opplagt til å være et barn som
våkner så mange ganger i løpet av natten. Han sklir ned av sengen før jeg
rekker å fange han, og går med bestemte skritt ut av soverommet og inn til
stuen. Han har et godt grep rundt bamses ører, for han skal selvfølgelig også med overalt.
Jeg reiser meg opp og går etter lukta. ”Ååååååh, den var
virkelig baaaaaad”, sier jeg til Soufian og undrer meg egentlig over at det i
det hele tatt er mer plass i den bleia. Soufian protesterer, som vanlig, i det
jeg løfter han opp og fører han tilbake inn til soverommet. Det blir en kamp og
få ham til å ligge på pusleputen, som vanlig, for Soufian har ikke tid til å
ligge stille. Har ikke tid til å skiftes. Alt er så utrolig spennende, og han
har ingen tid å miste. Tvert i mot, han skal undersøke alt og suger til seg alt
hva som kan suges kan. Jeg elsker denne nysgjerrigheten, denne rastløsheten og
ikke minst hans ønske (les krav) om ”akkurat nå” enn senere. Det er en ren
velsignelse å ta del i hans utvikling, og å være den som ser og hører alt. Ikke
den som står klar i gangen når et barn blir hentet, for å fortelle vedkommende
at X tok sine første skritt, eller at X sa sitt første ord. Dette er ingen
kritikk til de som velger å sende sine barn på institusjon, eller ikke har
muligheten til å gjøre det av økonomiske grunner. Jeg er bare glad for at jeg
nå står i gangen for å fortelle min mann at vår sønn tok sine første skritt, og
at han sa sitt første ord da han stod foran ytterdøren, pekte og sa ”Der!”.
Ingen kommentarer:
Send en kommentar